“Make sure you take all your values with you when you leave the aircraft, so that your personal belongings like cell phones, stereo radios or small children are not left behind.”
Purseren på Virgin Atlantics flight 201 fra Sydney lirer av seg den ene morsomheten etter den andre. “We are pleased to annonunce that we are introducing a new volunteer help service for a quicker transit,” sier han mens vi taxer inn i til riktig gate i Hong Kong. “Anyone who wants to help clean the aircraft can let us know by standing up before the fasten your seat belt sign is turned off.” Vi blir sittende. Og ler.
Jeg vandrer til riktig gate med turens theme-song “Human” slamrende inn i øregangene fra min iPod. 10 timers flyvning er unnagjort. 13 til London og to til Oslo gjenstår. “Wave goodbye, wish me well, you gotta let me go…” Jeg synger med.
Et døgn tidligere satt vi på åpent lasteplanen til Marks pick up. Mark er mannen til Pia sin venninne Carina. Vi besøker dem på deres bananfarm en times kjøring unna Byron Bay. Min siste dag i Australia ble en tur ut i det virkelige Australia, og elleve personer fraktes ut i sub-tropisk regnskog. Bak rattet sitter ektemannen med en kald pils, og ler når det faller edderkopp i planet og spindelvev vikler seg inn i hvinende kvinners hår. Åsmund smeller foten ned og dreper på stedet. Jeg filmer. Dette blir bra TV! roper vi i kor, og skuer kengeru foran oss på vegen.
– Pokker, den smatt unna før jeg fikk den på tape…
Så må vi istedet smake død kengeru når vi senere fyrer opp grillen, etter å ha slått uttallige golfballer ut på et uendelig langt nyplantet banantre-jorde. Marks venn David får unngjelde for sine mislykkede slag, men påstår hardnakket at han smalt ballen helt bort til naboens garasje, som ikke en gang kan skues fra gården, så sent som i går. Vi nikker og lytter til fiskehistorier som like syrlig blir moderert av hans venner. Det hersker en jovial tone og en usedvanlig laid back holdning til alt det ville i dette landet. Tidligere på dagen fikk en mann spist av deler av låret sitt, da han sørfet farlig nært sulten hai, på kysten like ved oss. “I would go swimming there right now,” sier Mark, og mener at haien må ha fått stilt den verste sulten med hans landsmann, som heldigvis overlevde angrepet.
Dette er ikke et land for pyser. Det er imidlertid et land for mennesker med generelt positiv holdning til livet. Det er alltid en øl i umiddelbar nærhet, men den uforstandige drikkingen får backpackere fra hele verden ta seg av. Den jevne Australiener holder seg til et par pils, så de alltid kan gripe rattet når de skal forflytte seg noen hundre meter. Og de forstår det når forstandige Nordmenn som Åsmund konsekvent holder seg nykter når han skal kjøre bil. Den gode tonen, latteren og åpenheten er slik jeg har opplevd den i USA og Brasil, men her er den en krysningen mellom de to landene. Muligens litt overflatisk, men langt fra så mye som i statene og ikke så genuin som i Brasil. Jeg har ikke møtt en aussie jeg ikke liker, og det ser ikke ut til at jeg skal gjøre det, selv om de helt sikkert finnes. Som i alle land.
Det ble aldri noe møte med kvinnen jeg likte ekstra godt for syv år siden. Vi har snakket sammen, men klarte aldri og time oss til et møte. Kanskje var det kalkulert, kanskje var det tilfeldig eller kanskje var det ikke meningen. Mulig det reflekterer livet mitt, som de siste par årene har føltes litt ufullstendig. Måten jeg ikke fikk sett fyrverkeriet på, og heller ikke spurt hun som voldet meg så mye hodebry da, om hva som egentlig skjedde, selv om jeg i hodet mitt har satt strek for mange år siden.
Så er også reiselysten og rastløsheten stabilt høy, slik den har vært siden den siden ved livet ikke enda har fått sin avklaring, selv om så mange andre deler av det har fått sin ro. Ihvertfall for en stund.
Og som i 2002, og i alt tankegodset jeg har bygget opp gjennom turene siden den gang, så er navnet på bloggen min det mest beskrivende for hele min, og for alt jeg vet alle andres eksistens også. Kjærlighet, enten den nytes under sørlig stjernebilde med gode venner, eller i savnet etter noen der hjemme, eller i hodet til den ene spesielle, er det viktigste av alt.
Så kan man gråte fordi det er slutt. Eller le fordi det er nå det begynner. Det valget står vi for selv.
Leave a Reply