– Hold fast!
Åsmund advarer jentene, og jeg griper etter giret med venstre hånda.
– Ned i andre! Fort! Ikke brems! Hold turtallet! Instruksjonene hagler fra dreven ambulansesjåfør, og svett daglig leder graver i 14 år gammel kjøreskolekunnskap. Niks. Olsen Trafikkskole på Sørumsand inkluderte ikke strandkjøring i 80 km/t i obligatorisk grunnopplæring. Jentene i baksetet konstaterer grop i kjørebanen og sitter med hodene plantet i taket og gryter og kar flakser veggemellom i bagasjen. – Bare ikke whiskyflaska knuser, tenker jeg.
Vi er på Fraser Island. Verdens største sandøy ligger noen timers kjøring nord for Brisbane, og står på UNESCOS verdensarv-liste. Likevel slippes en kvart million backpackere og barnefamilier løs på øya hvert år. Vi har fått teltutstyr og firehjulstrekker for å overleve tre dager i det ville landskapet.
Vel av båten slutter asfalten etter noen hundre meter, og vi kobler inn trekk på alle hjulene, med skogsveier og strender som skal forseres. Opplevelsen er unik. Skråningene er ekstremt bratte og sanden sluker hjulene når vi står stille. Vi har med spade, men håper den kun kommer til bruk når vi skal grave vår egen utedo. Og instruksjonene er klare. Dyrelivet på øya er vilt og ingen skal gå alene til noen tid, i tilfelle en sulten, agressiv dingo skulle streife vår vei. – A dingo ate your baby! roper Åsmund og følget ler i kor. Litt nervøst. Så ble nervøsitet satt i system da Elisabeth og Pia forsøkte gjøre som pålagt og gå samlet på do, for bare å støte på en Diamondback Python i gresset. Riktignok død, men slikt vet man jo ikke, før ekspedisjon Aune/Johnsen har kjørt spade gjennom den halvmeter lange slangekroppen. Vi ler. Fortsatt nervøst.
Men med stjerneklar natthimmel over stummende mørk øy, brusende bølgelyd i det fjerne og tropetemperatur natten gjennom, er det lite som kan skremme oss fra å nyte hvert eneste sekund på camping. Vi er samlet på et av verdens aller vakreste områder, og her finnes ikke mobildekning eller Internett til å ta fokus bort fra opplevelsene.
Badingen på øya er forbeholdt innlands ferskvann, omkranset med finkornet sand av en dimensjon jeg aldri tidligere har opplevd. Lake McKenzie er så krystallrent og idyllisk at jeg må søke myndighetene om å slippe en fjert nærmere enn femti meter fra innsjøen. Lake Wally har bratte sandbakker ned mot seg, og har man med seg brett kan man “ta sjansen” og ake ned i vannet med en fart som parkerer de grommeste NTNU-konstruksjonene. Disse to innsjøene blir våre etterlengtede pusterom, før og etter værhard kystcamping.
Langs den lange strandlinjen på østsiden av øya ligger blå maneter som smeller når man kjører over dem, og i havgapet svømmer all slags hai med mindre tiltalende intensjoner. Vi setter kursen nordover. Trafikken går begge veier, og vi svinger unna motgående biler og bølger som slår inn fra et hav som er alt annet enn stille, tross navnet. Målet er Champagne Pool og Indian Rock. I førstnevnte kan vi bade i saltvannet skjermet av vulkaniske steiner. Vi slipper haien, men brennes hist og pist av små blå djevler, manetenes hevn etter sine brødre som har blitt mat under våre fire hjul.
Fra Indian Rock ser vi ut over endeløst asurblått hav, og på gode dager skal man kunne beskue haifinnene der ute. Vi ser ingen, og må skynde oss tilbake til bilen før høyvannet spiser av E6-en vår.
Så holdes fjerdegiret sørover igjen, over sanddyner, dumper og små elver som renner ut i havet. Store mengder vann slår mot frontruta, og en middels sandkasse finner veien inn åpne vinduer. Jentene hyler og gutta ler. Fortsatt litt nervøst. Helt til vi finner en idyllisk høyde for potensiell camping, kobler inn lavgiret og lener oss framover for at bilen ikke skal falle bakover. Over åskammen får uttrykket “potensiell campingplass” ny mening idet vi overrasker et ungt par som ikke har søkt myndighetene om tillatelse til å drive skitten aktivitet. For å si det slik.
– Sorry, mate! Vi rygger vekk fra naken dame og forvirret førsteelsker med oppslått telt. Latteren løsner. Nervøsiteten er borte. Og vi må finne et annet sted å sette opp teltet.
Våre tre dager går fort, og før vi vet ordet av det er vi tilbake på fastland og bytter 4WD-bilen tilbake mot vår Aurion, for nattlig kjøring mot Byron Bay. Byen jeg reiste fra i sorg for syv år siden. Og som fortsatt huser kvinnen som forvoldet den. Vel, jeg er på vei tilbake. Og denne gangen vet hun at jeg kommer…
Leave a Reply