Det ringer på, og vi åpner døra ut til resten av niende etasje på Sheraton on the Park i Sydney, Australia. Utenfor står en mann med tversover og en bøtte med is. – Thank you, svarer vi og bringer bøtta til et mørkt skrivebord i rom 906, hvor en flaske hvitvin, en whisky og fem nordmenn venter i entusiasme.
Det er vorspiel down under, og for alle uten skitne tanker, betyr det fest i Kenguruens hjemland. Klokka har passert 22, og jeg er ti timer foran Norge i Sydney by. Anledningen er denne gangen nyttårsaften og min gode venn Åsmunds 30-årsdag. Begge lagt til 31. desember.
Veldig kort skylder jeg å nevne at etter å ha opplevd fyrverkeri over Copacabana i Rio, og over Donau i Budapest, er mitt noe spontane forsett å alltid feire overgangen til et nytt år utenlands. Denne gangen uten kjæreste, men med kjære, representert ved Elisabeth, Pia, Hanne og Åsmund.
Hotellet som huser tre av oss ligger i Elizabeth Street, rundt et kvarters spasertur fra Operahuset. Når nyttår skal feires spares det ikke på intensjonene, men på tross av mine forsiktige internett-søk, bestilte jeg mot bedre vitende det samme hotellet som Paris Hilton valgte å bo på denne ene natten i året. Og da forstår dere standarden.
Det er nok ikke overdådig luksus før man kommer opp i frøken Hiltons suite, men resultatet av langdistansebooking har uansett blitt et fire-stjernes vorspiel-rede for norske “unge voksne” i sin beste alder. Og det minste vi kan be om er isbiter til rommet.
Men nå leser vi altså 2. januar på kalenderen, og to dager tidligere befant den sammen gjengen et helt annet sted på vorspiel. Etter vellykket ankomst, og framskyndet hotellsjekk-inn, sto vi i en av tilsynelatende verdens lengste køer for å komme inn i Mrs Macquaries Point, med utsikt over operahuset og Harbour Bridge, hvor verdens meste spektakulære fyrverkeri til 25 millioner kroner ventet oss skueslystne. Med Hannes opparbeidede kontaktnettverk, gjennom et halvårs studier i landet, havnet vi fort tre-fire timer lenger fram i køen, sammen med en texaner, en brasilianer og to gutter fra et udefinert område i Sentral-Europa.
Det er noe beroligende ved å være i kompani med to sykepleiere, en ambulansesjåfør og en legestudent. Men det kan ikke hindre en fra å bli angrepet av sint norovirus fra Norge. Allerede på flytur, tilbragt med først irsk, så kinesisk-amerikansk blod i nabosetet, kjente jeg magen jobbe på høyere gir enn normalt. Null dobesøk i løpet av 12 timers tur til Hong-Kong, og like få på ni timer fram mot Sydney tok jeg som et godt tegn, før magegudene tok hevn på den reduserte offerviljen, og tømte kroppen min i løpet av tre hektiske timer mellom 10-01 natt til 2009. Jeg gjemte meg bak et femtitalls festivaldasser, jeg sjanglet mellom pledd og piknikk, jeg svelgte brekninger og jeg kastet opp ved fotenden av kjærestepar i het omfavnelse. Jeg gjorde med andre ord det jeg kunne for å oppføre meg som en god nordmann på ferie i sydligere strøk, bare med sørgelig lite alkohol innabords.
Så det bar i seng med Johnsen. Alene. På Hotell Sheraton med Paris Hilton noen etasjer over. Kontrasten mellom glamour og low-life har aldri vært tydeligere, og mitt håp om at hun skulle svare når jeg ropte i den store hvite telefonen nede hos meg, ble aldri mer enn feberfantasier, og ynkelig selvmedlidenhet.
Nuvel. Fyrverkeriet var fantastisk. Jeg hørte det godt. Og så det på YouTube.
De to første dagene av året har heldigvis vært bedre enn de tre timene ved årsskiftet. Første nyttårsdag dro jentene meg med til årets første bad på Bondi Beach, hvor jeg fikk sove mesteparten av dagen innsmurt i solfaktor 30. Jetlaget tok meg for alvor over en røket laks på “Balkan” – en restaurant beliggende i byens stolte homsegate, som Åsmund på merksnodig vis ble anbefalt av portieren ved hotellet. Han om det. Maten var god for de som klarte å innta noe, og jeg duppet av som om det var tredje våkedøgn i kamp for knuter i russelua.
Så ble dagen i dag desto bedre, med spasertur i Sydneys grønne lunger og speedbåt-tur argumentert fram av Åsmund og undertegnede. I 85 km/t over urolig farvann ble spennings-behovet dekket, og med mageregionen som gjennomgående hovedtema for turen, kunne vi konstatere at overlevde jeg dette, så var jeg frisk. Jeg er med andre ord frisk.
Så sitter vi også klare til å innta Sydneys hektiske uteliv, bare vi kommer oss gjennom vin, whisky, øl og Pearl Harbour på TVen. Det blir på ingen måte en ung kveld, i kveld.
Leave a Reply