– Michael Jackson is dead!
Jeg vil for alltid huske hvor jeg var da beskjeden om kongens død ble servert. Machado, Fernandas venninne, står med sin iPhone og ser med mistro på beskjeden hun har fått. Fernanda ser grundig på meg. – Michael Jackson is dead, can you believe that? Smilet om munnen min stivner, og jeg tenker på min barndom, jeg tenker på min søster, jeg tenker på all den tid jeg trodde at hvis det var noen som skulle kunne overleve min tid så var det nettopp han. Slik ble det ikke.
Vi er i en aula med noen hundre stolrekker foran en gigantisk scene. Timer tidligere mottok Fernanda diplomet som slår fast at hun er doktor, og kan utøve praksis som lege. Hun har avlagt den hippokratiske ed, og seks og et halvt års skolegang er over.
Hennes foreldre stråler av stolthet, og hennes venner og venninner står sammen med meg og forsøker overdøve bilhorn, trommer og fløyter, med skrik, plystring og roping.
Det er nesten tre år siden sist jeg så mange av dem, og de roper navnet mitt og klemmer meg. Jeg blir rørt og glad. Ikke bare fordi jeg er her for en jente jeg har brukt mye av min voksne tid på å krangle og elske med, men fordi dette folket representerer så mye liv og glede, at jeg unner alle å en gang få den gleden. Det er ikke nordmenn forunnt uten videre.
Jeg er priviligert som kan være her i seks uker. Delvis fri fra jobb, men med et klart mål om å lære meg portugisisk.
Jeg er uten ordbok, uten gramatikkbok og uten leilighet. Enn så lenge. De to siste dagene har gått med til telefoner og e-post på et språk jeg ikke kan. Jeg ringer til mennesker som ikke snakker et ord engelsk og setter opp avtaler om visning, og hittil har jeg sett fire leilgheter i Rio. Jeg trenger et sted å være som ikke tar 660 kroner natta, slik hotel Vermont tar. Prisene spenner fra 8000 til 18000 for oppholdet. Mandag må jeg bestemme meg.
Jeg er gringo (utlending) i et land som elsker blondt hår og blå øyne. Jeg er mørk blond og har grønne øyne, men oppmerksomheten alle norske jenter opplever i syden er min til del i Brasil. Dette er landet hvor sex er like viktig som mat og drikke, og all prat ender til syvende og sist opp rundt det temaet. Sex, altså. Pensjonist-damene som har vist meg leilighetene gjør et poeng av at jeg kan ta med meg jenter hjem – “det er plass til to i sengen”, og joggedress-Eliani som tok meg med til to leiligheter i Copacabana, leide meg i hånden hver gang vi skulle krysse veien, og kysset meg farvel før hun flakset videre for å vise noen unge jenter en annen leilighet. Men jeg kunne gjerne få telefonnummeret deres! Hun er et sted mellom 50 og 80. Umulig å si i dagens botox-verden.
I bydelen Leblon, som glir over i Ipanema hvis man går riktig vei, ligger skjønnhetssalonger og frisører på rekke og rad. De er fulle av vakre kvinner, som vil bli enda vakrere. Brasil fråtser i penger og ønsker om evig ungdom. For første gang har Brasil lånt penger til IMF, verdensbanken. Det er historisk, og President Lula er langt mer populær i andre periode, enn sin skandaløse førsteperiode. Mye takket være finanskrisen som ikke synes å påvirke Brasil stort.
Det er lørdag nå, og jeg er aklimatisert. I dag skal jeg minst være våken til midnatt. Alle som har reist interkontinentalt vet at det tar et par dager å vende seg til fem timers tidsforskjell. Det blir noen tidlige morgener og kvelder før man kommer i form.
I kveld er det doktorfest, og det gjelder å holde seg på beina. Noen tryggere omgivelser for en fest skal man imidlertid lete lenge etter, så det får gå som det går…
Leave a Reply