– “Det er ikke morsomt. Slutt å tulle!”
Fire festkledde venninner ser medlidende på meg. Hennes far og bror smiler usikkert. Hennes mor står med himmelåpne øyne. Fernanda er alvorlig, stresset og en anelse forbannet. Hun tror jeg tuller. Findressen er ikke på. Jeg skjelver litt i stemmen, og tenker tilbake på torsdagens høytidelige seremoni hvor findressen var på, og en av hennes venner fortalte meg at på lørdagens graduationfest skulle det bli andre boller. Ingen grunn til findress da.
Nå er det lørdag. Og han tullet med meg.
Jeg ante lunta da jeg ble hentet av en bil full med jenter i ballkjole. Selv hadde jeg akkurat forkastet t-skjorten hvor det sto “Mr. perfect” på, og oppgradert til rute-skjorte og dongeribukse. “You look great”, fikk jeg høre av Fernandas venninner, da jeg satt meg i bilen. En halvtimes kjøretur senere, vel framme til vorspielet hos Fernanda, var ikke entusiasmen like stor. Der ventet min eks-kjæreste, som nå fikk enda en god grunn til å avskrive meg som kjæreste-emne.
Hennes familie har imidlertid aldri avskrevet meg, og mens jeg filosoferer over hvordan i all verden jeg skulle skjønne at en fest som starter klokka 23, faktisk er et cocktailparty med høy pyntefaktor, finner bror Felipe fram en mørk bukse, og far Yvo henter dressjakka fra hans ungdomstid, som nok er et nummer for stor, men det får duge. Jeg får på meg en hvit skjorte og ettersom sykehusdirektør Yvo er en sterk motstander av slips, blir vi enige om å bytte på å bære slipset han har kjøpt inn for anledningen.
Jeg er reddet, og ser faktisk ikke så verst ut.
Vi tømmer en flaske champagne og reiser til festen, som utenfra kan minne om den årlige oscarutdelingen i Los Angeles. “Mr. Perfect”-skjorta mi hadde nok ikke levd opp til sin påstand her.
Å bli doktor er ingen spøk. Det er imidlertid festen etter at man har blitt det. Etter en obligatorisk far-danser-med-datter-dans snurrer DJ hardcore igang platene sine, og jeg er på houseparty med medbragt whisky, champagne og mat så-mye-man-orker. Jeg griper glass etter glass fra tversover-kledte kelnere, og må løsne på lånt slips når to vakre, lettkledde damer entrer scenen med creu-musikk i bakgrunnen. Dette brasilianske fenomenet kan ikke forklares uten youtube. (Sarte sjeler behøver ikke klikke denne lenken.)
Jeg trodde jeg hadde sett det meste, før Fernanda og hennes mor klatrer en halvmeter opp i en mast foran scenen og danser med. Da var det nok alkohol for undertegnede. Og høyst sannsynlig også de to dansende doktorer, av yngre og eldre kaliber. Klokken er 06.00 og det er på høy tid å komme seg hjem.
Søndagen forsvant på hotellrommet, i søvn, avbrutt av fyrverkeri etter at Brasil slo USA i finalen i kontinentcupen i fotball. Da var det liv i gatene. Men kroppen min var ikke klar for å feire anledningen med Rios befolkning. Dessverre.
Disse første dagene i Brasil har handlet mye om kjærligheten mange av dere kjenner til både gjennom reisebrevene mine, og gjennom mine historier. Men kjærligheten slik den var, har tatt slutt. Fernanda og jeg har ikke vært kjærester siden 2006, og vi vil aldri bli det igjen. Det kan synes trist etter så mange minner og runder med usikkerhet og kamp, men tid og sted var ikke riktig for oss, og både hun og jeg har hatt og har nye mennesker i livene våre.
Det er en slags selvpåført pinsel å reise hit hvor så mye en gang var godt, for å oppleve at det tilhører fortiden. Men det er også en renselse i det, å oppleve savn etter noen andre, og å la denne vakre byen romme nye minner som ikke inneholder henne.
I dag har jeg endelig signert kontrakt for resten av oppholdet i et fancy lite krypinn i Ipanema. Kontraktør snakker ikke et ord engelsk, så da jeg skulle signere fant jeg ut at betaling måtte skje kontant. Skandiabanken har trolig satt interpol på de x antall uttak i en minibank med øvre uttaksgrense på 1000 R$. Jeg er imidlertid ved godt mot, selv om dette er den dyreste sjelesorgen jeg kan huske å ha hatt.
PS: Det facebook-omtalte vinkameraet mitt har ikke tålt det fuktige klimaet her, så jeg er uten fotografisk dokumentasjon av reisen så langt. I morgen kjøper jeg meg nytt kamera, så dere kan glede dere over hvit mann i brunt land, igjen. Brunt land i to ord, altså.
Leave a Reply