Jeg tømmer min Caipirinha, og rusler selvsikkert ut på dansegulvet. Det syder av danseglade mennesker, og jeg åler inn ved siden av en søt lyshåret jente. Hun vrikker sin brasilianske rumpe til et potpurri av Michael Jackson-musikk, og jeg får det for meg at jeg behersker moonwalk som kongen selv. Fornemmelsen av å eie dansegulvet er langt utover normal selvinnsikt og jeg har akkurat gått igang med robot-bevegelser da en mørkhåret jente seiler opp foran blondinen. “Who’s Bad!” De danser tett. “It’s close to miiiidnight!” De danser veldig tett. “Dirty Diana!” Den mørke lener seg fram mot sin dansepartner, griper tak i det lange lyse håret og presser seg mot henne. Kysser.
Min verden står stille, og de to forsvinner mellom massene mot nærmeste vegg. Jeg snur meg rundt for å finne øynene til min venninne fra São Paulo, men alt jeg finner er to menn opptatt med det samme som jentene. Billie Jean får ha meg unnskyldt. Jeg forlater gulvet. “Is this a gay-club?” roper jeg til henne. “Of course it is!”
Klokka er halv fire på natta, og vi har tilbragt tre timer på Fosfobox, en av de hotteste klubbene i Rio. Min homseradar tar inn signaler som en mobil på Mars, og jeg innser at absint og caipirinha ikke styrker observasjonsevnen. Det får så være. Senga kaller.
Litt tidligere på kvelden kom Priscila fra Sør-Amerikas største by, São Paulo. Hun er på besøk i Rio, og jeg får krype til det sure eplet og innrømme at det var jeg som foreslo Fosfobox for clubbing denne natten. Jeg har fått beskjed om at hun vil oppleve det beste Rio har å by på, og mitt internett-søk på klubber tok ikke høyde for manglende homofilt vokabular. “Holy Copacabaaana”. Det skal sies at klubben like gjerne besøkes av streite. Så vi gled godt inn.
Dagen etter møtes vi i en times lang kø foran Bonde de Santa Teresa, en gul trikkevogn som tar oss over Arcos da Lapa, til bydelen Santa Teresa, med sine markeder og trange karismatiske gater. Vi er så nærme klisjeene av det brasilianske utelivet vi kan komme. Sambatrommer og allsang i gatene, ris og bønner på restuarant-menyene, og brostensbelagte smug til hjørnepuber med plaststoler og et femtitalls mennesker hengende utenfor. Lørdagskvelden i vinter-Rio er komplett når vi har trålet markedene for smykker til henne, og funnet en restaurant med pizza portuguesa og en høy kelner som gir oss regning på en tredel av prisen.
Dagliglivet i Rio varierer mellom de mest trivielle og de mest magiske øyeblikk. Trivialitetene består i de timeslange bussturene ut til shoppingsentre hvor det er mulig å finne årets teknologi i fotoapparater. Rio er stort og trangt. Trafikken står stort sett bom stille. Så jeg får tid til å bli kjent med folk på bussen. Kjæresteparet Leon og Maria er fra delstaten Minais Gerais, og vi finner det ironisk at gringo Eskil fungerer som turguide for dem på vei ut til Barra Shopping hvor jeg har vært så mange ganger før. Fem besøk i denne byen gir en viss selvsikkerhet, og jeg har endelig forstått de rigide handlemønstrene hvor man er i kontakt med tre-fire ulike selgere før man får kjøpt varen. 190 millioner brasilianere skal sysselsettes. Og kundeservicen er upåklagelig.
De magiske øyeblikkene oppstår i møtet med menneskene. Praten. Vennligheten. Gestikuleringen. Energien. Livet. I et værhardt land som Norge trekker vi inn i leilighetene våre og omkranser oss med lekker design og flott arkitektur, mens været her nede innbyr så lite til slikt. Her trekker folk ut på gatene, og møtes over en lunsj, middag eller snack og øl på kvelden. Et resultat av temperatur. Høy temperatur.
Leave a Reply