Jeg er midtveis mellom São Paulo og Rio de Janeiro. Min Webjet-flight fredag forsvant i en lang bilkø, og lørdagens avgang er kansellert pga uvær. Flyselskapet Gol lar seg imidlertid ikke skremme så lett av litt regn og etter at jeg har fått booket om min billett fra Webjet til Gol, er det bare en liten storm som hindrer oss fra take off on schedule. Jeg rekker å se litt av enorme São Paulo før vi forsvinner inn i det tette skylaget over byen.
Ved min side sitter en tykk brasilianer, og ved vinduet en godt voksen dame som smiler tappert til meg. Det rister i flyet. Rister godt. Jeg reflekterer over alle sidene jeg har lest i flymagasin på utallige reiser opp gjennom årene. Om turbulens, prosedyrer, flyenes tåleevne, uvær, statistikk og kapteiner som skal hjem til sin familie, de også. Kunnskap er makt. Med kunnskap overkommer man frykt. Skjebne og overtro er noe helt annet. Hvorfor disse gjentatte vanskelighetene med å forlate São Paulo? Hvorfor mistet jeg et fly, for så å få det neste kansellert? Finnes det krefter som forsøker fortelle meg noe? Rasjonaliteten forsvinner med drikkevognene som må tilbake på plass, og fest sikkerhetsbeltet-lyset tennes, og juicen slukes. Vi kastes litt i setene, og det blir stille i kabinen. Flymotorene som har bragt oss til marsjhøyde mister sin intense lyd, og i hodet mitt scanner jeg VGs nettmøte med flyeksperter som mener ditten og datten om fly som faller ned fra himmelen uten grunn. Slikt skjer bare ikke. Det skjer ikke. Bautaen ved siden av meg tar tak i gifteringen sin, og masserer den intenst, mens flykroppen gradvis vender nesen nedover. Jeg spenner bena mot gulvet for å rette opp flyet. Spedbarn skriker noen seter foran meg, og en mann lener hodet sitt mot flysetet foran seg. Kvinnen på min andre side, ser ut vinduet, før hun snur seg med skremte øyne, biter seg i leppen og griper tak i armlenene. Noe varmt glir gjennom kroppen min, og jeg irriterer meg over at det ikke er whisky, men ren, skjær angst.
Den samme overtroen som grep tak i fornuften min og parkerte den på flyplassen, henter meg inn igjen tjue minutter før landing i Rio. Jeg ser på henne, smiler, nikker og sier “Tudo bom.” – “Alt er bra.” Hun smiler tilbake. Vi er reddet, og på bakken er det vanskelig å forstå dødsangsten noen minutter tidligere. Fornuft og følelser går sjelden hånd i hånd.
Jeg har vært fire dager i São Paulo, for å suge inntrykk fra byens bryst. Dette er brasilianernes New York, et arbeidshull i evig kappestrid med Rio om slikt vi krangler med svenskene om. For Paulistene (folk fra SP) er Cariocaer (folk fra RJ) strandløver som hater arbeid. For Cariocaene er Paulistene arbeidsnarkomane uten sans for det gode live. Det koker ned til hva som er viktigst i livet: Å leve for å arbeide, eller å arbeide for å leve. Fire dager er ikke i nærheten av å slukke en melketørst nordmann, for å fortsette i seksualisert terminologi.
Restuarant- og klubblivet sies og være god nok grunn til å legge turen om São Paulo. Lokale krefter skal ta meg til en nattklubb utenfor allfarvei, og dermed fri for utlendinger. Priscila har tydeligvist ikke lest bloggen min om mindre heldige bilturer i Rio, og kaster nøklene tillitsfullt mot meg. Jeg får prøve meg bak rattet i den tetteste og villeste trafikken på kontinentet, og det går over evne bra. Jeg har lært å akselerere fort, bremse brått, og ignorere oppmalte kjørefelt. Røde lys forseres raskt av sikkerhetsmessige årsaker og jeg bruker horn istedet for blinklys. Alt vel. Framme.
Jeg betaler 100 Reais (vel 300 kroner) for å komme inn, og min kvinnelige følgesvenn rusler inn gratis. Som på alle brasilianske klubber får man en lapp med alle drinkene oppført, og når jeg kjøper en drink føres det opp på lappen. Vi kan drikke så mye vi vil opp til summen jeg har betalt, dvs betaler når jeg forlater klubben. Som skandinav er jeg vant til å alltid ha en drink i hånden når jeg er ute. I Brasil er kulturen en litt annen. Her er man ikke så opptatt av å drikke, men mer av å kline. Utover kvelden forvandles stedet til et kjøttmarked av klinelystne brasilianere, og kommer man først nære nok en jente i løpet av dansens forløp er det bare bluferdighet som hindrer en fra å utveksle kroppsvæsker til morgengry. Observasjonserfaring, må vite.
Verdt å observere i denne kulturen er også motellene i mangfold langs veiene. Motell må ikke forveksles med overnattingssted på vei fra et sted til et annet. Motell i brasiliansk målestokk er et sted du reiser for å ha sex. Enten det er med din kjæreste, samboer, mann/kone eller en gledespike av den gode gamle sorten. I en kultur som setter familien foran alt, bor barna hjemme til de er langt ut i tjue-årene, og i små leiligheter er muligheten for privatliv ganske begrenset. Hvis man ønsker å gjøre noe spesielt for sin kjæreste, ektefelle eller elskerinne tar man inn på et lekkert motellrom, med spa, sauna, speil over sengen, porno på TV-en og kondomer på nattbordet. Frokost serveres gjennom en luke om morgenen, og på kredittkortregningen står navnet og adressen til et helt annet sted. I et samfunn hvor 95 % av mennene er utro (anslagsvis), er forholdene lagt til rette. Familien foran alt, ikke sant?
Leave a Reply