Mine venner,
det nærmer seg slutten av min uke i Litauen, og jeg tenkte samle noen ord fra min korte reise mot øst. Bloggen du nå leser er fersk og uutforsket, men med din hjelp kan den kanskje bli et viktig sted å møtes for å dele erfaringer og tanker.
Jeg reiser atter med min gode venn og kollega, Henrik, og er nå også akkompagnert av den danske journalisten Simon, i tillegg til et rikt nettverk av Litauere, bygget opp gjennom tre år med vennskap til landet.
Så er vi også i vennskapelig ærend. Vi søker fortelle historien om tre baltiske lands individualitet, deres tilknytning til Norge, og deres nye hverdag i et forandret EU. Jeg begrenser imidlertid min deltakelse til Litauen.
Vårt hovedkontor er tre etasjer over og fire dører bortenfor SAS Radisson, Astoria, i Vilnius by. For spesielt interesserte kan det nevnes at vi bor i samme leilighetskompleks som den franske vokalisten i rockebandet Noir Desir, gjorde, da han uheldigvis kom til å drepe sin kone etter en heftig krangel. Nuvel. Kanksje litt sært, men en aldri så liten detalj for en som har stor sans for, og mange minner knyttet til bandet hvis vokalist nå sitter i fengsel.
Unasett, vi har skiftet husly tre ganger på tre dager, i jakt på internett og telefonlinje. Ironisk nok har ikke leiligheten vi endte opp med nett, men her i gamlebyen kryr det av kafeer med trådlæst nettverk og komplimentær kaffe for den som tar med sin bærbare fantutendørs.
Jeg sitter forøvrig på slikt sted med lånt dansk computer i skrivende øyeblikk. En tradisjonell litauisk restaurant med huser både nasjonalrett og internett, hvorav jeg foretrekker det siste. Den komle-liknende potetguffen enhver Litauer forsøker prakke på tilreisende ble for egen del testet for tre år siden, da jeg sist var i byen. Dermed slipper jeg unna med uttryksfulle grimaser når jeg nå forsøkes servert matretten.
Byen Vilnius, er likevel langt mer tiltalende enn dens mat. Den er en vakker konstruksjon, tilsynelatende uendelig oppussbar før den blir kulturhovedstad i 2009. Men det blir vakkert og det er vakkert. Dens bygninger er rene og nyoppussede, gatene er vasket og monumentale katedraler og slott kappes om turistenes oppmerksomhet.
Så var jeg også selv turist de første dagene etter jeg landet på fredag. Mine venner fra sist jeg var her, i politisk ærend, tok meg ut til vestkysten, og sommerperlen Nida ut mot det baltiske havgap. Våre fire timer i trang, liten bil syntes verdt det hele, da sanddynene åpenbarte seg på den smale halvøya som litauere bare kan nå med ferje. Resten tilhører nemlig nabolandet Kalingrad, eller russerne, om du vil.
Og Litauere, som russere, kan kunsten å feste. Imidlertid er det sjeldent man ender opp i ørkenliknende dyner av sand under fullmåne og stjerneklar himmel. Vi var en underlig forsamling av syngende multinasjonale individer, hvis tematikk for sangene var månen. Og etter at Sinatra hadde fløyet oss til månen bar det tilbake til storbylivet i Vilnius. Med intervjuer, skriving og filming.
Våre historier er mange, og forhåpentligvis publiserbare. våre opplevelser er enda flere. Imidlertid har Litauisk motstand mot Sovjetregimet vært gjennomgangstema. Tirsdag dro Henrik og jeg til Stalinworld, hvor mangemillionæren Malinauskas står bak verdens største og eneste samling av statuer fra Sovjettiden. Stalin og Lenin kjemper om å rave høyest over bakken, og gamle CCCP-symboler kombinert med karuseller, husker og sklier fra etterkrigstiden danner et bakteppe for fornøyelsesparken 12 mil sør for Vilnius.
Dog er ikke alle like målløse over denne pussige kombinasjon som to absorberende journalister i postsovjet. I dag intervjuet jeg en av de mange som ble torturert og forfulgt for frihetskampen fra kommunismens klamme hånd. Etter måneders KGB-tortur i fengsel, og ni år i deportasjon fra Litauen, kan han kun utvise behersket entusiasme for å samle stalinstatuer for fornøyelsens skyld. Forståelig.
Vi er også i et av de få landene i Europa med flat beskatning. Og privatisert pensjonssystem. De baltiske landene har i post-Sovjetrusen kastet seg x antall grader rundt, og sverger til kapitalismens beskatningssystem. For gode sosialdemokrater ligger derfor diskusjonene kun og venter når kveldens øl settes på bordet. Og med journalistkontakter i økonomiske tidsskrifter her, møter vi spennende samtalepartnere og kranglefanter i nattetimene under Vilnius’ alltid klare stjernehimmel.
Imorgen drar jeg hjem, men med Baltic Airs lavprisruter fra Oslo, vet jeg at mine venner strengt talt ikke er lenger unna enn mine venner i Hedmark. Det er ikke siste gang jeg er i Baltikum.
Leave a Reply