Den maatte selvsagt komme. Den siste dagen. Dagen da jeg forlot Australia. Og Juliet.
Juliet. Som betydde saa mye for meg naar jeg dro fra Norge. Som ble kald naar jeg ba om hennes kjaerlighet. Som ble forvirret over at jeg reiste jorden rundt for henne. Som jeg endelig fikk snakket ordentlig med den siste natten. Som jeg tok ut min frustrasjon paa og som tok ut sin frustrasjon paa meg. Som klemte meg. Holdt min haand. Danset med meg. Som jeg kysset farvel til imorres. Som fortsatt betyr mye for meg.
Og som jeg graater over i sete 49K paa vei til Bangkok.
Jeg har vaert samlet og opploest i loepet av denne turen. Begynner aa gaa tom for ord for aa beskrive foelelser og opplevelser. Er det ikke typisk at man foerst toer aa snakke om det hele naar det er for sent. Slik vi gjorde min siste natt i Australia.
Jeg tok ut mye aggresjon paa Juliet igaar, for hennes isfront og mangel paa kommunikasjon. Men vi er kanskje daarlige begge to. Hun forklarte meg naa hvor glad hun var for at jeg kom til Australia. Hvor lykkelig og sjokkert hun ble over aa se meg. Men saa sint og frustrert hun ble naar jeg reiste til Sydney fordi hun ikke kunne gjengjelde foelelsene til meg. Og hvordan hele situasjonen hadde vaert annerledes hvis hun hadde visst jeg hadde kommet, og kunne ta seg fri til aa tilbringe tid sammen med meg.
De siste to dagene her tok hun seg imidlertid fri, og jeg har bodd hos hennes familie i et fantastisk hus i Brisbane. Vi har hatt det fint sammen, igjen. Saa var det allikevel noe. Jeg har ikke vaert en pest og plage etter at jeg kom til Australia. Hun var virkelig glad i meg naar hun var i Norge. Og hun er fortsatt glad i meg. Svarene har jeg faat, foer jeg reiser hjem. Timingen var bare ikke riktig denne gangen, og jeg har bedt henne om ikke aa gjoere det samme mot meg. Jeg vil vite naar og hvis hun kommer til Norge.
Det er kanskje flatterende aa vite at man har noen paa andre sida av jorda som ofrer en tanke paa meg, og vi stilte oss spoersmaalet om vi var mer forelsket i det faktumet, enn i hverandre. Kanskje – kanskje ikke. Jeg blir lett forelsket, og faller fort i fella og like mennesker som utfordrer meg til aa sprenge egne grenser. Jeg vil fortsette aa hoppe i den fella saa lenge jeg lever.
Jeg har aapnet dagboka mi i disse reisebrevene, og faatt noen dagboksider i retur. Dagboeker er imidlertid alltid subjektive, og dette er _min_ opplevelse av turen. Juliet har vaert gjenstand for mine vurderinger i en viss offentlighet, og er klar over dette selv. Jeg har alltid bestrebet og tilegne meg foerstehaandskunnskap om mennesker foer jeg gjoer meg opp meninger om dem. Jeg vil bare presisere hvor viktig jeg synes dette er.
Takk for foelget, venner, naa legger jeg ut paa siste doegnet av turen min, foer jeg er hjemme i morgen kveld, norsk tid. Jeg kommer hjem sterk i troen, beholder roen og glad i noen. (Og litt sliten i skoen.)
Det har vaert en opplevelse, et eventyr og en glede aa reise sammen med dere.
mvh Eskil,
Bangkok, liten internettkafe med fem drittunger som spiller Counterstrike i nettverk, 18.04.2002
Leave a Reply