Farvel Byron,
I godt over en uke har jeg vært i denne byen. Dagene har gått fort og nettene enda fortere. Jeg har en uke igjen, og har opplevd så mye og truffet så mange at både kropp og sjel begynner å bli sliten. Jeg har opplevd turen min som en reise inn i meg selv, vel så mye som en reise ut i verden. Slik vi ofte opplever det når vi er ute og reiser, så eier vi en liten del av verden når vi kommer tilbake. Jeg begynner å forstå den ekstreme utadvendtheten til mennesker som har levd backpackertilværelse over tid.
Det tar litt tid å venne seg til omgangstonen mellom engelskspråklige. Alltid “How’s it going?”, “What’s up?” eller “How are you doing?” Det er en sann isbryter, og som jeg leste i en artikkel i et herreblad: “The best pick-up line is: Hi!”
Jeg har aldri vært så uredd for å ta kontakt med fremmede mennesker som nå.
Det skader ikke å være litt tøff mot seg selv, når intuisjon og selvinnsikt synes å være pulverisert og blåst bort. Jeg har skallet hodet ganske hardt mot veggen på denne turen, men når man har vært hypnotisert, kan det være eneste vei ut av transen. Både Juliet og jeg har nok opplevd nye sider ved hverandre og oss selv. Men særlig mye nærmere hverandre har vi vel ikke kommet.
Å jakte på kjærlighet er en risikosport. Spesielt siden vi snakker så forskjellige språk, menn og kvinner. Det er fort gjort å bli skadet av misforståelser og dårlig kommunikasjon. Jeg er forferdelig dårlig til å tolke signaler. Det kan variere fra banale ting som sjekkesignaler på byen, til andre typer signaler som at noe er galt i et forhold. Det er alltid vanskelig å snakke om slike ting, for med en gang problemet er på bordet må man forholde seg til det, gripe det og finne en vei ut av det. Brudd kan være en utvei. Jeg foretrekker likefullt å gripe tak i problemene.
Det er merkelig hvor beskyttende vi er overfor hverandre når det går mot slutten i parforhold. Vi vil ikke skade hverandre, vil ikke at den andre skal gjennomgå smerten det er å gjøre det slutt. Men kanskje det er større smerte i å eksistere i et forhold uten livets rett.
Jeg tror jeg er en fighter, eller har ihvertfall blitt det. Men man trenger noen å kjempe sammen med, og hvis den grunnleggende respekten og kjærligheten er borte, kjemper man forgjeves.
“The rise and fall of love”, om enn noe pompøst, har vært en jævli spennende opplevelse. Noen av dere har beskrevet min historie som fiksjon, og delvis opplever jeg den som det. Som litt uvirkelig. Jeg har nok skrevet meg ut av noe smerte, men også skrevet meg inn i smerte. Det både koster og betaler seg å sette ord på det man føler. Jeg har vært paralysert og tiltaksløs enkelte dager. Jeg har tydd til tips fra venner om hvordan komme seg ut av kjærlighetssorg, og blitt smigret når jenter jeg har møtt har vist interesse. Smiger og markedsverdi har imidlertid bare med selvtilit og gjøre – ikke med kjærlighet. (Ikke dermed sagt at ikke selvtillit er bra…)
I kveld reiser jeg nordover til Surfers Paradise. En gjennomkommersiell by, med backpackere i hopetall. Har lovet meg og nyrene at jeg ikke skal være der mer enn tre netter, før jeg reiser videre til Brisbane og Noosa. Noosa, byen Juliet opprinnelig er fra, skal være en flott opplevelse, og Juliet forsøker få fri til å reise dit sammen med meg. Jeg har imidlertid sluttet å forholde meg til lovnader. Que sera, sera!
mvh Eskil
Byron Bay, Lobbyen på Backpackers Inn, 08.04.2002
Leave a Reply