Det finnes en grense for personlighet i mine reisebrev. Den går mellom å utlvere meg selv, og å utlevere andre. Jeg har tøyet strikken langt for utlevering av meg selv. Jeg vil forsøke og ikke utlevere andre.
En god venn av meg skrev at jeg støttes, uansett utfall, og at jeg var velkommen til å glatte over uventede detaljer. Takk, det vil jeg. Jeg vet ikke helt hva som skjer inne i meg, for tiden. Jeg er fanget i et slags fatalt nett av beundring og elsk til en person, eller bildet av en person, som jeg ønsker skal bli min. Slik vet jeg at mange av mine venner har det, eller har hatt det. Sannheten er at Juliet opplevde noe ingen andre i hele verden ville gjort for henne, (hennes eget sitat), og selv om jeg tror det er flere enn meg som ville gjort noe slikt for henne, er det få andre jeg vet om i verden, jeg ville gjort det samme for.
Ironisk nok synes det som at situasjonen kunne vært annerledes om jeg hadde jobbet med å holde kontakten, den siste måneden før avreise. Det ville satt henne og selvsagt også meg i et helt annet tankesett. Jeg har holdt tilbake kjærlighetserklæringene mine, for å spare dem til jeg kom hit, men nå synes det å være for sent. Det er trist.
Det er få ting jeg ville gjort annerledes, og min livsfilosofi er å aldri angre. Jeg vil aldri angre at jeg satset både egne og lånte penger på denne turen. Jeg vil aldri angre at jeg reiste verden rundt for noe jeg trodde på. Jeg vil aldri angre at jeg trodde på kjærligheten. Jeg vil aldri slutte å tro på kjærligheten.
Den finnes der ute i en eller annen form og kan ikke omsettes i penger. Men den kan gi deg minner, den kan gi deg magesmerter, den kan stoppe ditt hjerte, og den kan få det til å gå fortere. Den får deg til å kjenne at du er et helt menneske, den kompletterer følelsesregisteret ditt.
Og sikrest av alt: Kjærligheten varer evig!
Glad i dere alle.
mvh Eskil
Byron Bay, med kurs for Sydney. Nye eventyr venter. 19.03.2002
Leave a Reply