Bussen stopper i Byron Bay, klokka 13.45. Jeg har tilbakelagt vel 20 mil med Caffereys busselskap og er bra fornøyd med endelig å være ved turens hoveddestinasjon. Byron Bay er et lite sted. Fyrtårnet rett utenfor utgjør Australias østligste punkt og med bare et par små hovedgater er de fleste her på hils med hverandre. Såpass oversiktlig at jeg sveiper blikket fra side til side, for enten å oppdage eller unngå å bli oppdaget. Dette skal være en overraskelse.
Hun jeg skal overraske bor i byen, og nå er jeg her. Det synes uvirkelig. Når som helst kan jeg støtte på henne jeg ikke har kjent lenger enn et halvt år, og tilbrakt tid med i knappe to måneder. Den siste måneden har vi ikke hatt kontakt i det hele tatt. Delvis fordi jeg ville overraske henne – delvis fordi vi har blitt enige om at det bør være slik. – “Så får vi se om våre veier krysses igjen.” Jeg overlater imidlertid ikke slikt til skjebnen.
Mitt utgangspunkt er beskjedent. Jeg vet ikke hvor hun bor og ikke hvor hun jobber. Oversiktlige Byron hjelper meg imidlertid, og utstyrt med bilde av oss to oppsøker jeg puber og reisebyråer. I en pub ser jenta bak bardisken på meg. Hun legger hodet på skakke. – “That’s so sweet. Your lost love, and now you’ve traveled to find her?” Alt jeg hadde spurt om er om hun kjenner jenta på bildet. Jeg svarer: “Yeah, actually you’re right, I’m from Norway, and ‘ve come all this way to see her…” – “Are you kidding? That’s amazing. So sweet.”
Jeg er litt usikker på om hun ser på meg som en hund på jakt etter ben, eller en romantisk fyr med ben i nesa. Antakelig noe midt imellom: En hund på jakt etter en dame med ben i nesa. Uansett, jeg finner ingen som har sett henne, før i Peter Pan Adventure Centre. En jente ser usikkert på meg. “Yeah, I know her. She’s working right here.” Bingo.
Jeg spør om hun vet hvor hun er, og får til svar at hun har fri og er på stranda. Main Beach i Byron Bay, er enorm. Lang, vakker og folksom. Nåla i høystaken lar seg ikke finne, så jeg returnerer til eventyrspesialisten.
Angela, bak disken er skeptisk til meg. Jeg må love henne at jeg ikke er en kriminell, gal mann ute på prøve, og så får jeg henne til å ringe opp Juliet, kvinnen jeg søker.
– “Jules, you have to come downtown… There’s someone who wants to meet you… I can’t say anything… Just come!”
Hjertet mitt er i utakt, håndflatene svetter, jeg drikker vann i varmen og skjelver på hendene. Juliet er bare ti minutter unna og hun er på vei hit. Angela ler, og roer meg ned, og med et påklistret sikkert smil spør jeg om Juliet har kjæreste. Hun vil ikke svare på det, og ber meg spørre Juliet. Jeg blir urolig. Redd. Spent.
Hvis det var et hull i veggen eller gulvet, ville jeg definitivt valgt å krype inn i det. Jeg vil bort. Jeg vil hjem. Jeg skulle ønske jeg hadde sagt i fra før jeg reiste hele veien hit.
Men nå står jeg her, og bilen med Juliet og en venninne, svinger inn foran byrået.
Jeg setter meg med ryggen mot veggen og leser en brosjyre. Antakelig opp-ned. Ute på plassen kommer hun jeg skjelver for. Juliet, som er brun i huden, vakker og rakrygget, med solbleket kort hår. Jeg er blek og langt fra fattet, og har en liten kvise på overleppa. Juliet går forbi meg, og ser Angela i øynene. Angela nikker mot meg.
Juliet snur seg og jeg lar brosjyren falle. Før jeg rekker å ta av meg solbrillene er rommet fyllt med et skrekkslagent hyl. Ikke et hvin, ikke et brøl – men et hyl. Pengebok, nøkler og noen flyers faller til gulvet. Hendene hennes dekker munnen. Jeg reiser meg. “Oh my God!”, gjentar hun gang paa gang. Vi møtes, og endelig holder jeg rundt henne igjen. Jeg kjenner lukten av henne, og vi blir stående slik en kort stund. Jeg vet intet. Jeg er bare lykkelig.
mvh Eskil
Byron Bay, 16.03.2002
Leave a Reply