Oppstart: Brisbane

Venner,
Det er fredag kveld. Klokka er 23, og jeg er antakeligvis Australias minst sosiale mann for øyeblikket. Muligens med unntak av John Howard. Jeg sitter på min seng, og skriver reisebrev til dere.

Ute fra oppholdsrommet på backpackerhotellet hvor jeg bor, høres stemmer, latter og tysk aksent. I morgen tidlig sjekker jeg ut, og må si farvel til mine nye venner, slik en backpacker må forberede seg på å gjøre nokså ofte i en reiseperiode. Jeg har vondt i magen. Men avskjeden er ikke grunnen.

I morgen tidlig setter jeg meg på bussen til Byron Bay, kystbyen som ligger en 4 timers busstur sør for Brisbane. Australias østligste punkt. Jeg nevner bynavnet for alle jeg møter, og får unison respons. Vakkert, fantastisk og spennende. De snakker om stedet. Jeg tenker på morgendagen.

Foran taler, skuespill og foredrag stikker angsten i magen min, men da har jeg bare meg selv og stole på. Alt henger på om jeg har forberedt meg godt nok, og at jeg har en god dag. Forberedelser hjelper lite foran morgendagens møte. Jeg kan ikke instruere en annen jente til å være glad i meg eller være entusiastisk for at jeg kommer uanmeldt. Hennes reaksjon vil styre hele min opplevelse av Australia, og å dekke meg under et tøft, kjølig ytre, nå, merker jeg funker dårlig. Jeg fokuserer på åndedrettet, og forsøker puste med magen, men etter å ha tenkt på dette møtet i flere måneder, er det lite som hjelper mot panikkangst og anger. “Burde jeg sagt ifra? Skader jeg forholdet vårt ved å gjøre dette? Har vi et forhold?”

Hele veien har jeg kunnet forberede meg, og se fram mot dagen da vi skulle møtes igjen. Nå er den plutselig her. Bare et knapt døgn unna, og jeg er mer eller mindre paralysert. Alle scenarier i verden har gått gjennom hodet mitt, og jeg vet at uansett hva som skjer, vil jeg føle meg komplett uforberedt.

Imidlertid har turen så langt vært fantastisk spennende og flott. Jeg ankom Brisbane igår, torsdag, og fikk god hjelp i en e-postkompis jeg fikk før turen. Gisle, og hans kone Liv, studerer her nede, og har hjulpet meg med å finne overnatting og oppbevarer verdisaker for meg. Både i går og idag har vi spist middag sammen, og jeg er takknemlig for at de tar seg litt fri fra hovedfagsoppgaveskriving.

Ingen mail fra en nordmann uten værbeskrivelse. Her er rundt 30 grader på dagtid, og sol hele tiden. Heldigvis blir det litt kjøligere om natta, så man får sove. Australia er et spennende land på mange måter. Jeg har hørt mange skrekkhistorier om småkryp både her og der, men igår og idag fikk vi vår egen historie å fortelle. Gisle, Liv og jeg gikk ut i går kveld etter middagen. Ut fra huset er det nokså mørkt, og jeg gikk først. Brått kjente jeg spindelvevtråder i ansiktet og over brystet, og jeg veivet litt med armene idet jeg kom ut på gaten en drøy meter senere. Når vi alle er ute ser vi tilbake på en underlig nettkonstruksjon, med en fet, hårete edderkopp i midten. Der hadde den altså spunnet en blokkade for mennesker på vei ut, og det var bare flaks at jeg er såpass lav at jeg ikke stanget i den. Gisle hadde aldri sett en slik edderkopp før, og det gjorde oss litt utrygge. En del edderkopper her er giftige, omtrent som vepser, men noen har dødelige mengder gift… Neste dag var den borte, men på kvelden kom den tilbake, og Gisle og jeg lekte tøffinger med lommelykt og videokamera. Det syntes lodotten lite om, og da den slapp seg i bakken med et dunk, ble ekspedisjonen raskt avbrutt… 🙂

Likefullt, jeg er altså i live, om enn med noe jetleg, og litt vondt i magen.

mvh Eskil
Brisbane, Globepacker hostel, 15.03.2002