Hei igjen,
som dere forstår… Teknologien henger ikke helt med, og jeg hadde problemer med å få sendt forrige mail fra flyet. 🙂 Derfor sender jeg den, og dette brevet nokså samtidig.
Bangkok er spennende, nytt og eksotisk for meg. Innflyvningen tidlig onsdag morgen, lokal tid, bød på enorme åkere, og et par templer. Jeg undret meg over om piloten hadde kjørt feil og var i ferd med å lande på Gardermoen, med innflyvning over Blystadlias tempel… Ankomsthallen fortalte meg noe helt annet. Her sto uttallige “hjelpsomme” thailendere og ville ha meg til å hoppe inn i deres taxi, bo på deres hotell og bli med på deres sightseeingtur. Jeg festet blikket og fant på egen hånd antakelig det dårligste alternativet av dem alle: en humpebuss til hundre bath (20-25 kroner) som sneglet seg inn til byen…
Men fram kom jeg, etter tusener av reklameboards og templer om hverandre. Børs og katedral.
Til lektyre på reisen har jeg valgt Naomi Kleins “No Logo”. En bok som foreløpig har fått meg til å innse at jeg burde kastet samtlige Nike-sko jeg går i, avinstallert Microsoft Word som jeg skriver på, vraket Siemens-laptopen jeg har med meg, og forøvrig boikottet alt av Coca Cola her nede… Jeg gjør ingen av delene, (og for de som lurer: På reiser sløyfer jeg boikotten av Coca cola, da det regulerer magen, hvilket trenges nå). Som en av mine venner har skrevet til meg: Bangkok representerer det den vestlige verden klarer å forringe av østlig kultur på kort tid. Backpackere i hopetall, gjør denne byen til et litt slitsomt sted å være. Deres utforskertrang støtter jeg hundre prosent, men skal de fungere som agenter mot merkekultur, og den vestlige verden blir det etterhvert tåpelig. Backpackere kan spottes på mils avstand. Dreads, brune klær, sandaler og massevis av vesker kjøpt i de lokale bodene er fast image. Jeg følte meg nesten spennende og litt nyskapende, der jeg kom med mørk finsnippet ytterjakke, DV-kamera og Laptop i en sort ren ryggsekk. Og jeg fikk kontakt. Men det var jeg som måtte ta den.
Henry fra England har vært i Bankok i fem måneder, og er en vaskeekte backpacker. Han fortalte meg om byen, seg selv og viste meg rundt. Ære være han for det. Det gav meg akkurat hva jeg ville ha ut av besøket.
For å skremme min mor: Bangkoks bakgater våget jeg meg inn i. Uten at jeg skal påkreve meg heltestatus. Jeg var aldri redd for hva som kunne skje, selv om jeg sikkert går med en Thailandsk årslønn i sekken. De er alltid vennlige, litt pågående, men fantastisk smilende. Og som oftest gjennomskuer jeg at smilene kommer fra hjertet og ikke av kremmerinstinktet.
mvh Eskil
Bangkok International airport, Terminal 1, 13.03.2002
Leave a Reply