“Eskil, du har förändrat dig. Inte förändra dig…”
Hun står ved min side, og vi ser ut over folkehavet med grønne ølflasker og drinker i hendene. Hun er vakker, rak i ryggen, med langt lyst hår over skuldrene. Hun ser på meg, smiler og lener seg mot meg. Kysser meg på kinnet.
“Jeg tror du bommet”, sier jeg og løfter fingrene mot leppene mine. Hun smiler og forsvinner ned trappene. Ängeln har lämnat rummet.
Jeg har forandret meg. Åpenbart.
“You’re not who I fell in love with.”
“Du er ikke den jeg trodde du var.”
“Du har blitt så annerledes.”
Og jeg blir stille. Til en forandring.
Det er lite stillhet i livet mitt.
I
Men når telefonrøret legges på, vet jeg at det er slutt på åtte måneders pendling. Kontakten har slettet deg på MSN. På Skype. Et titalls venner forsvinner fra Facebook. Tagene forsvinner fra bildene. You don’t have access to this profile.
Stille.
Den øredøvende stillheten når alt tar slutt. Når jeg slutter å elske, og sluttes og elskes. Når det ikke er noen vei tilbake, uten å en gang på ny oppleve stillhet. En gang i fremtiden.
Og selv med tårevåt fasttelefon vet jeg at det var rett. Du har en plass i mitt hjerte, men plassen var ikke stor nok. Siempre me quedará.
(Jeg er ikke lenger sikker på om hun fortsatt opptar plassen som kunne vært din. Jeg tror ikke det, selv om tankene fortsatt pendler til byen jeg mistet henne i. En gang i blant tenker jeg på hennes nye liv. En gang i blant tenker jeg på vårt gamle.)
II
“Ynnskyld!”
Hun ber om tilgivelse på uvasket norsk. Hennes bare føtter har tråkket på mine, og vi tråkler oss gjennom natten sammen.
Hun er et fyrverkeri. Et uendelig smell over operaen. Et regn av lys i natten. En gave fra fjerne strøk.
Men jeg åpner opp og blir stille. Tenker det kanskje er best slik. Forandrer meg nok en gang fordi jeg er dust. Og sier “nei takk” til akkurat det jeg vil ha. Kanskje fordi det ikke er nok plass.
Og all verdens gamle kjærlighetssanger blir mine når du går fra meg i regnet. Stillheten kommer tilbake.
Silly Love Songs.
Leave a Reply