Flight Closing. Det blinker i rødt på skjermene i avgangshallen på Heathrow, London. Fire passasjerer noterer gate 78 som destinasjon og legger på sprang. Vi har ankommet overskyet metropol kl 07.23 fredags morgen etter en flytur fra Gardermoen med SAS. Det er tre minutter etter skjema, og ifølge monitorene på Heathrow også etter skjema for vår neste flight. It’s closing.
Heathrow er en stor flyplass. Vi har gått på raske ben fra Terminal 3, gjennom en perifer sikkerhetssjekk, og tilbake til Terminal 3 igjen. Nå går benene fortere. Undertegnede leder ann, og muttern, fattern og Fredrik ligger hakk i hel. Feltet sprekker. Muttern mister meg av syne, og fester blikket på Fredrik sin blå genser. Den må ikke forsvinne. Ingen vil løpe seg bort mellom gatene på Heathrow. Excuse me, sorry, thank you. Vi tråkler oss gjennom trillekofferter med senere avgangstid.
Så, endelig. Gate still open. Svett kø. Vi er ombord.
Det tar ni og en halv time fra London til Vancouver, Canada. Vi er på vei til San Francisco med akkurat så mange mellomlandinger at billettprisen blir snill. Min studerende søster får besøk av mor, far, bror og kjæreste, etter flere måneder fra hverandre, og vi biter oss fast i den forventningen og gleden, etterhvert som reisen tærer på kreftene.
Vancouver blir en prøvelse i kanadisk/amerikansk byråkrati. Vi fyller ut skjemaer, venter i kø, sitter i venterom, svarer på spørsmål, legger igjen fingeravtrykk og ser inn i kamera. Til slutt er vi på flyet til California, vel vitende om at bare én av koffertene våre er med oss på veien. Resten ligger igjen på et transportbånd i London.
Men hva gjør vel det, når Golden Gate Bridge kommer til syne der nede, og skyfri himmel ønsker oss velkommen til USAs vestkyst. Vår reise transformeres fra vinger til hjul, og en sju-seters Dodge Grand Caravan synes grådig stort med bare en spinkel koffert i det romslige bagasjerommet. Så er man også vant med å tenke stort i dette landet, og vi stiller inn GPS-en på University Avenue, Berkeley, hvor min søster bor. Og venter.
Så når den mørkegrå bilen svinger inn foran leiligheten hennes, er lengtingen over. Vi er samlet. Familie og kjærester. Fra Skype og mail, til kyss og klem.
Vår egen langfredag ender godt, og etter 33 timer i samme døgn, er det på tide å lade opp batteriene. Mer reise venter oss de neste ti dagene. Denne gangen sammen.
Leave a Reply