Vi cruiser gjennom Death Valley i California. Verdens varmeste område, og temperaturen utenfor bilen er 46 grader for øyeblikket. Vi har på veiskilt-oppfordring blitt bedt om å skru av air-condidionanlegget. Ingen unødvendig overbelastning på motoren. Vi vil ikke stoppe her. Vi er tross alt på vei til Las Vegas.
Etter fem dager i San Francisco, med flower power, homsekultur og free spirit, går turen videre.
Vi plukket opp vår Chrysler PT Cruiser, en svart, kompakt bil med soft top som kan legges ned på varme dager – eller ved ankomst og utforsking av byen på natterstid. Tre menn i 16 grader celcius flekket over Golden Gate med taket nede og medbrakte theme songs på CD-spilleren. Vi kjører på GPS i SFO. Og det er hverken hallusigene stoffer eller skolefritidsordning vi snakker om, da. Selv om hallusinasjonene er overbevisende her vi farter mellom klassiske filmscener i 69-generasjonens mekka.
Jeg har blitt oppfordret til å finne en theme for turen vår, men på samme måte som lektyren underveis spenner fra Harry Potter til The Game, og landskapet skifter fra urban himmelbetong til flat ørken, er våre erfaringer og opplevelser i alle ytterpunkter av diverse skalaer.
Vår venn og lokale ankerpunkt, Ole, møtte oss fredag for å bringe faglig alibi til turen, med en invitasjon til post-produksjonsfirmaet ILM, som nå er under Star Wars-geniet George Lucas’ vinger. Lunsj, omvisning og utspørring av en av deres programmerere, Yung, sto på programmet. I Los Angeles blir det mer av den slags.
San Francisco er en vakker by. Den er så til de grader annerledes enn New York, med sine lave hus og sitt okkuperte terreng. Bakkene er syklisters mareritt og filmskaperes drøm. Vår 1.6 liters motor jobber på spreng i oppoverbakkene og byen kan prise seg lykkelig over å aldri ha snø.
Etter en utsvevende fredag, med Hooters-besøk* som mest familievenlig post på programmet, var det tid for litt jordnære og billige opplevelser på lørdag. Ole tok oss med til enorme Golden Gate Park hvor burlesk friteater og sirkusliknende opplevelser konkurrerte med konsert og rare sykler. Temaet her, som i resten av verden, er miljø, og entusiaster ble kalt opp på scenen for å love å bruke mer sykkel i stedet for bil. Så vi kjørte videre ut til kystlinja for vinpiknikk med utsikt over stillehavet. Etter en god dose filosofi og politikk, bar det på improvisasjonsteater, med lokale helter på scenen. Vanvittig morsomt å se teatersport på et annet språk enn norsk.
Er man i San Francisco må man selvfølgelig få med seg vindistriktet Napa Valley. Otto trakk det korteste strået og måtte være sjåfør ut til Sterling Vineyard, hvor trikset var å få så mye prøvesmaking ut av 20 dollars inngangspenger som mulig. Blant seriøse vinsmakere og eldre par, ble vi guttegjengen på heisatur, og personalet syntes å trives godt med bruddet på den stereotype gane, så turen hjem ble særdeles morsom, ihvertfall for tre av oss.
Kino i USA er en opplevelse for seg selv. Amerikanere, eller egentlig folk flest, er mer snakkesalige enn nordmenn. Så også på kino. Vår kur for stifness-syndromet var tre flasker vin på bakerste rad under den begredelige nye Transformers-filmen. Undertegnede lo hånlig og ristet på hodet størsteparten av filmen, mens mine medsammensvorne tok kvelden ganske tidlig i seansen.
På et eller annet tidpunkt mellom exit kinosal og exit drosje ved hotellet, klarte også undertegnede og danse av seg ett stykk mobiltelefon, så tekstmeldinger eller oppringninger til denne gleder trolig en drosjesjåfør i San Francisco mer enn det gjør meg. Så er det sagt.
Santa Cruz, en times kjøring syd for byen, er vertskap for USAs 7. eldste berg- og dalbane. Etter noen titalls forskjellige arcade-spill, tok vi en svipptur innom barndommen i karuseller og moro på tivoli. And that concluded our time in San Francisco. Vi skylder Ole en stor takk for at han tilbragte dagene med oss i SF. 🙂
På veien mellom San Francisco og Las Vegas ligger Yosemite nasjonalpark. Vi tok oss tid til en overnatting i Curry Village, hvor bjørner ferdes fritt og bryter seg inn i 100 biler årlig på jakt etter mat. Vi ankom etter mørkets frambrudd og måtte renske bilen for mat og rester for så å låse dette inn i bjørnesikre skap. Selv lå vi i ferdig oppsatte telt, perfekt for skrekkfilmscenarier á la Blair Witch Project. Så er også våre opplevelser denne grufulle natten festet på film og blir forhåpentligvis redigert når tapene blir funnet.
Nå bærer det til Sin City. Hva som festes på film der, gjenstår å se.
hilsen fra baksetet i en PT Cruiser, tvers gjennom ørkenen på vei til Vegas.
Otto, Tor Martin og Eskil
Leave a Reply