vi sitter i drosje ut til Newark Airport. Reisefølget har tatt to retninger midlertidig: Otto er på vei til JFK for direktefly til San Francisco, mens Tor Martin og Eskil mellomlander i Charlotte før turen går videre til vestkysten.
Vår uke i New York har vært innholdsrik, hektisk og morsom. Etter kink i nakken og røde panner på toppløs buss, var det naturlig å skaffe seg et overblikk over det hele. I helikopter. Tre lettere fyllesyke menn lettet fra Heliporten ved Pier 6 East River, rundet sørtippen av Manhattan og flakset oppover Hudson River for fantastisk utsikt over alt byen har å by på. Ground Zero (som fortsatt ser ganske stusselig ut), Empire state building, Chryslerbygningen og Central Park. Frihetsgudinnen strakk seg opp mot oss, idet vi sirklet rundt henne for nærbilder.
Nærbilder. Tom’s Diner, eller Monk’s Restaurant, kjent for alle som en eller annen gang har zappet innom Seinfeld. Eksteriørbildene av stamstedet til Jerry, George, Elaine og Kramer er tatt på hjørnet 112th street / Broadway, og med minst én Seinfeld-fanatiker i reisefølget gikk selvfølgelig pilgrimsferden dit, før vi valfartet ned til Caroline’s Comedy Club for stand-up-kveld av beste sort. Vi var fornøyde med å bli plassert i et hjørne bak i lokalet, for mexicanerne som hadde satt seg ved scenen fikk så sombreroen passet hele kvelden. Stand-up-komikkens høyborg er kjent for å være litt røffere i kantene enn vårt tilsvar i Norge.
Litt mykere i kantene blir man av Brooklyn Bridge. 80 prosent stein og 20 prosent stål danner utrolig nok utganspunkt for noe av det mest romantiske man kan gjøre i New York. Vi krysset broen til fots på vei hjem fra bydelen som fostret Will Smith, Adam Sandler, Eddie Murphy og eh.. igjen: Jerry Seinfeld. Romantisk er kanskje ikke ordet vi skal sette på vår ekspedisjon, men hadde vi hatt andre hender og holde på veien, ville nok opplevelsen hatt andre dimensjoner.
Det eneste man kan slå fast med sikkerhet etter et besøk i New York, er at hit kommer man tilbake. Vi aner ikke hvor mange prosent av byen vi har fått med oss, men vi har forsøkt gjøre som New Yorkere flest, og nyte byen for det den er. En hektisk metropol med all verdens diversiteter samlet på et tilsynelatende lite område. Og om overkroppen ikke har fått sin dose med trening, så er ihvertfall leggene våre godt trent etter vår uke her. Vi har gått og gått og gått. Bare avbrutt av fristende spisesteder, barer og klubber.
Klubber som “164” i Bleeker street, hvor vi dumpet inn etter at Jennifer Garner look-aliken på den forrige puben dro hjem. Mot oss oser søt vannpipe-lukt i et smalt, mørkt lokale overfyllt av persere og andre festglade. Vi hiver nedpå et par pils og får vår egen pipe på enden av bardisken, og blir stående og sende munnstykket mellom oss mens det bobler i den grønne glassbeholderen. “Have you tried this before?” roper jeg til en Britney Spears-double fra Iowa, og verdener knyttes sammen, før tre menn til slutt ender opp i en jazz-eksplosjon litt lenger ned i gata.
Litt lenger opp i gata for der vi bor, eksploderer det også. I gassrør. Kondens kan være like ille som terrorister, og resultatet var én drept og et tjuetalls såret. Vi leste om saken på VG-nett. Så stor er denne byen, at det skal litt til for å få med seg slikt. Spesielt når man ligger på rygg i en tatoveringssjappe og blir brent for livet.
Tor Martin og undertegnede søkte opp New Yorks beste og bet tennene sammen. Resultatet er en ti centimeter høy versjon av vår mentor, frontfigur og logo. Waldemar Lorentz-Krahne i egen person. På hver vår overarm. Eget firma krever dedikasjon og egenpromotering. Vi gikk for begge deler i går ettermiddag.
Vi forlater New York på historiens høyeste Dow Jones-index, men er ydmyke nok til ikke å ta æren for det. Nå bærer det til San Francisco, leiebil og hvite smil. Vi har tannbørsten klar.
Airport-cab, Manhattan-Newark, kl 04.45.
Tor Martin og Eskil
(og Otto på subway til JFK)
Leave a Reply