Vel folkens,
bunnen er nådd – jeg sitter og ser på Jerry Springer. Det er tirsdag formiddag, og Sydney kan by på overskyet, men varmt vær. Jeg sitter inne og lader opp mitt tekniske utstyr.
Det har gått nesten en uke siden jeg satt på bussen fra Byron Bay, med Kent på minidisk og tåre i øyekroken. Jeg har gjort mye sjelegranskning på egenhånd denne uka. Med god hjelp av historier fra dere, og menneskene jeg har møtt på min reise. Jeg har blitt kjent med 43-år gamle Drew, en emigrert ire som har bodd rundt fem år her i Australia. Han flyttet hit etter å ha møtt en australsk jente. De var sammen i fem år før det ble slutt i fjor høst. Nå bor han på hostel sammen med meg, og leter etter skuespillerjobber. Søndag var han på audition til en oppsetning av Spartakus i Operahuset. Han fikk jobben, og har nå sikret inntekt så lenge stykket går – ut april.
Det er flere enn meg som tar sjanser, taper og av og til vinner. I Darling Harbour, et Sydneys svar på Aker Brygge (eller omvendt) finner vi sjøfartsmuseet, med en vegg full av navn på familier som reiste til Australia med håp om et bedre liv. Våre forfedre utvandret til Amerika, og i våre dager er millioner på flukt fra fattigdom, sult og krig. Alt vi mennesker søker er kjærlighet og varme. Noen steder møter vi det, andre steder gjør vi det ikke. Australias historie viser at øya levnet håp for mange i sin tid. Det politiske styret her gjør imidlertid sitt for å knuse håpet til de som ankommer Australia i det nye årtusenet. Australienere er opptatt av å unnskylde hans politikk ovenfor meg som Nordmann, og alle kjenner Tampa-historien godt. Allikevel vet jeg ikke om kongeriket Norge har så fantastisk mye å skryte av…
Nasjonalstatene sørger for sine innbyggere, men for mennesker uønsket av sin egen nasjon er de barrierer, umenneskelige sådan. Jeg har aldri likt nasjonalstater. De bygger opp under usunn patriotisme og setter opp grenser mellom mennesker. En ny generasjon backpackere opplever imidlertid at over hele verden finnes likesinnede, med drømmer, håp og kjærlighetshistorier vi alle kan relatere oss til. Jeg håper og tror morgendagens generasjon kan være med på å bryte ned grenser mellom mennesker og stater.
Å utfordre grenser ligger vel for oss mennesker av natur. Jeg kjenner meg levende som utfordrer mine egne grenser her nede. Når våre kjærlighetsliv synes å havne i vansker, er det letteste å trekke seg ut. Gi det distanse og tenke over forholdene selv. Jeg har gjort det nå. Nå er det på tide å utfordre igjen. En god venn av meg syntes det var leit at jeg ikke hadde vunnet kjærligheten tilbake, men syntes det var ekstra leit at jeg ikke ga vennskapet en prøve. Han har selvsagt rett. Reisen til Australia handler om å oppleve, utfordre og våge. Min mor skrev til meg at det er ingen skam og snu, og jeg vet ikke om hun mente helt tilbake til Norge, men jeg tolker det i litt kortere distanser.
Til helgen er det en kjent bluesfestival i Byron Bay. Jeg reiser dit om et par dager, og håper også å treffe igjen Juliet, gi hennes førstehåndskjennskap til landet jeg besøker et lyttende øre, og få mer ut av turen min. “Pride can stand a thousand trials / the strong will never fall. / But watching stars without you / my soul cried”, synger Des’ree i Kissing you, kjent fra Baz Luhrmans filmatisering av “Romeo and Juliet”. Hvilken stolthet skal jeg sette på prøve? Jeg søker jo bare kjærlighet og varme, det er ikke flaut å ønske slikt. Milliarder gjør det. Og jeg vet at dere ser på stjernene sammen med meg.
Denne gangen vet hun at jeg kommer, og jeg vet hva jeg går til, for jeg ser på Jerry Springer, og lærer om livet: “If your love is looking for someone else – it’s probably not meant to be. ‘Till next time, take care of yourself – and eachother.”
Takk, Jerry!
mvh Eskil
Sydney, Abbey on King, TV-stua, 26.03.2002
Leave a Reply